Bustefaen.com

På julekvelden, intet mindre, spres ideen om en skulptur på Aker Brygge av Max Manus. Opprinnelseskvinnen er Hilde Enerud, som leder selskapet Unica Art. De driver med utsmykning av inne- og uterom. BI-utdannede Enerud oppgir på nettbyggerwebben LinkedIn også andre interesser, som “career opportunities” og “business deals”.

Enerud har allerede snakket med et selskap som kan tenke seg å ha bysten stående i sine lokaler – fortrinnsvis nær kassen, vil jeg anta. Per Ung støtter dette prosjektet. Skulptøren Per Ung, altså. Hjemmefrontsmuseet signaliserer også bred støtte. I det hele tatt er man godt i gang.

Det eneste som mangler er en million kroner fra det offentlige. Men søknad om dette er allerede sendt til Forsvarssjefen.

Selv er jeg nok noe lunken til prosjektet. Max Manus har allerede fått en film til sin ære – en god film som vil stå seg i mange år. Den kostet 55 millioner kroner å lage, men har spilt inn over 95 millioner bare på norsk kino. En byste burde lett kunne finansieres med en liten del av overskuddet, dersom man ønsket å hedre filmens hovedmann nok en gang.

I stedet for ytterligere å underbygge norske krigsmyter, vil jeg foreslå å hedre en av dem som i motsetning til Manus har gått i glemmeboken, eller ihvertfall nesten. Det er mange å ta av. Hva med Kathe Lasnik, som 15 år gammel ble sendt i døden? Jeg ser gjerne at man minnes henne, samt de 527 andre jødene som 26. november 1942 ble sendt i døden med slaveskipet Donau. Den tyske okkupasjonsmakt var ansvarlig for denne uhyrligheten, godt hjulpet av norske nazister – men også av norsk politi og norske tinglysningsdommere som ikke hadde tilknytning til NS.

Eller hva med Eiliv Austlid, kapteinen som måtte ofre livet i et meningsløst selvmordsoppdrag etter ordre fra den militært inkompetente AP-toppen Trygve Lie. I etterkant løy Lie om affæren, og lot Austlid fremstå som en dumdristig mann som handlet på egne vegne. Fem barn måtte vokse opp uten far, og uten kjennskap til at han faktisk var en krigshelt.

Eller hvorfor ikke Svein Blindheim, krigshelten som kjempet mot tyskerne i april 1940, som var sammen med Max Manus i kompani Linge, og som ledet hjemmefrontens sabotasjegruppe AKS-13000 i okkupasjonens sluttfase? Han lever fortsatt, og er en av Norges høyest dekorerte borgere (krigsmedaljen to ganger, samt krigskorset med sverd). Han har utdannet seg til historiker, og i mange år kjempet for å gjøre kjent en krigshistorie som er vesentlig annerledes enn mytene som Hjemmefrontsmuseet liker å viderebringe. Som takk ble han forsøkt kastet ut av Kompani Linge-foreningen, som han selv var en av stifterne av.

Det er mange flere å velge i. Man behøver slett ikke gjøre det mest forutsigbare valget. Kunst handler faktisk ofte om akkurat det motsatte. Det er i business man søker å minimere risiko.

Vurdert til: av 32 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I 1968, etter at nordmennene stort sett hadde gitt opp, boret amerikanerne et par hull til – og fant Ekofiskfeltet. Produksjonen startet i 1971. Det første funnet var også det største, og 38 år senere pågår produksjonen fortsatt, selv om kurven er fallende.

1970-tallet, og delvis tiåret som fulgte, var de glade amatørers tid. Spranget er stort til dagens oljearbeidere, som havner i skriftlige rapporter i fem eksemplarer om de går ned en trapp mens de bærer en kopp kaffe. Skadestatistikken var horribel, selv om man også fusket med den da, slik man gjør i dag.

Aller verst var det for dykkerne. Skjønt det visste man ikke da. Riktignok var det noen som gikk ned og ikke kom opp. En god del, faktisk. Men det var ganske mange måter å dø på i norsk oljenæring på den tiden. Helikoptere som falt ned. Kraner som tippet på sjøen. Rør som falt i hodet på boredekksarbeidere. En plattform tippet rundt, og 123 mennesker døde. Min far ledet de første fire timene en redningsaksjon som om på mirakuløst vis klarte å hente opp 89 overlevende fra det iskalde vinterhavet, i mørket. Mange ble aldri de samme igjen. Ikke han heller.

Det man ikke visste, kan oppsummeres i ett ord: Senskader. De har rammet mange. Kjemikalier i boreslammet har forårsaket store helseproblemer, temmelig sikkert også tidlig død for en del av de rammede. Men det er en historie for en annen dag, for dykkerne var de som kom verst ut. På den tiden var det ingen som hadde kunnskap om hva som skjedde med kropp og psyke som resultat av å arbeide under ekstremt trykk. Cowboymentaliteten rådet, og dykkernes innsats var helt nødvendig, både for igangsetting av produksjonen og vedlikehold. Og dykkerne gjorde villig jobben. De visste ikke mer enn andre om hva de utsatte seg for.

Hva er det vi snakker om her? Jahn Otto Johansen har gjort undersøkelser og skrevet om disse, og jeg siterer:

40 prosent av nordsjødykkerne omkom, 90 prosent var i livstruende situasjoner under arbeidet, 85 prosent av de undersøkte har hatt trykkfallssyke (”dykkersyke”) i tillegg til bennekrose, lungesykdommen KOLS og kreft. 30 prosent har fått påvist hjerneskade, 96 prosent av dem som er undersøkt, har fått sin livskvalitet betydelig redusert og 23 dykkere har hittil begått selvmord i fortvilelse. Selvmordsraten er ekstremt høy, flere titalls ganger høyere enn for den øvrige befolkningen. … Ingen har levd til pensjonsalder.

Arbeidsgiverne rømte fra ansvaret, slik de har for vane å gjøre (og slik oljebransjen nå også gjør for de som får senskader som følge av kontakt med kjemikalier). Men det var den norske stat som hadde overoppsynet, og dermed det overordnede ansvaret, for virksomheten på norsk sokkel. Det er ikke unaturlig; det er også staten som sitter igjen med nærmere 80% av overskuddet. Et overskudd som, foruten alle de milliardene som er brukt, har gitt oss to tusen milliarder kroner i oljefondet.

Noen gjenlevende Nordsjødykkere gikk til sak mot staten, og krevde erstatning for de skader de har blitt påført. De vant i tingretten. Staten anket, og vant i lagmannsretten. Dykkerne anket til høyesterett. I dag kom dommen, med tap for dykkerne. Statens ansvar er ikke direkte nok, har retten avgjort.

Den norske stat har mange ganger stått bak skandaløs behandling av sine borgere. Noen eksempler blant de som rammet hele grupper, og ikke bare enkeltmennesker: Internering, uten lov og dom, av 14.000 tyskerjenter etter 2. verdenskrig. Underslag av krigsseilernes Nortrashipfond. Tvangssterilisering og lobotomering av romanier. Noen av disse har fått oppreisning – alt for lite, og alt for sent – andre ikke.

Det er forstemmende, trist og tragisk at vi i dag har gjort et nytt maktovergrep mot en liten, svak gruppe. Et hundretalls menn som la grunnlaget for vår rikdom og velferd, og som har betalt med liv og helse. Å gi de gjenlevende oppreisning ville neppe kostet fellesskapet mer enn en måneds gjennomsnittlig vekst i oljefondet. Om det. Uansett måles ikke rettferdighet i kroner og øre.

Saken er nå endelig avgjort i norsk rett. Det er mulig å ta den videre til menneskerettighetsdomstolen i Haag. Men en dom der er ikke bindende, og det er et altfor lite kjent faktum at Norge bryter menneskerettighetene jevnt og trutt i ulike sammenhenger. Faren er stor for at en seier der bare blir symbolsk.

En siste mulighet er at regjeringen vil se muligheten for å score et politisk poeng i denne saken, ved å gi noen almisser fra de rikes bord til de som gjorde rikdommen mulig. Jeg håper det. Da skal jeg forsøke å undertrykke brekningsfornemmelsene, og heller tenke at det er bra de i det minste får noe. Mens noen fortsatt er i live.

Men skandalen, den står tydelig å lese i svarte bokstaver dryppende av feit olje. Til og med verdigheten klarte vi å ta fra dem.

Vurdert til: av 36 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…er nesten nøyaktig likt mitt gamle liv som vanlig siviløkonom, rockemusiker og frivillig barnehjemsgrossist. Gudskjelov og takk for det. Men enkelte små endringer har det vært, og jeg gjør meg noen refleksjoner om det.

Aller først: Hva er en forfatter? En som har skrevet en bok, tenker du kanskje. Men så enkelt er det jo ikke. En vår gjør ingen sommer, og en bok ingen forfatter – mener noen. Forfattere skriver ikke lærebøker i sveiseteknikk, for eksempel. Ingeniører gjør det. I høyden læreboksforfattere, med vekt og trykk på lærebok.

Journalister utgir gjerne bøker, ihvertfall om de er av den ambisiøse sorten. Men de forblir som regel journalister. Det kommer forresten an på antallet. Har man gitt ut to bøker eller mer er man kanskje både journalist og forfatter. Særlig om man begynner å dra på årene.

Av mitt nye, lille innblikk i bokbransjens hemmelige rom har jeg forresten forstått at det er et åpent spørsmål om man i det hele tatt kan kalles forfatter dersom man for eksempel skriver biografier, dokumentarbøker – eller barnebøker. Man bør nok helst ha utgitt en roman – ifølge noen av dem som har gjort det. Skjønt, bare én roman er i minste laget. Den må i så tilfelle være ekstremt viktig. Slik som “Trist som faen” av Ari Behn. Ari var utvilsomt forfatter, helt og fullt, med hud og hår, kropp og zinn, allerede etter sin første bok. Kanskje noveller er en snarvei? De er jo så vanskelige å skrive. Akkurat som poesi. En novellesamling teller nok som to romaner og fire dokumentarbøker, minst. Så da er jo saken grei.

Jeg skal forresten være forsiktig med å dizze Ari. Det er nok av andre som gjør det om dagen, og han er visst selv en av dem. Men jeg har aldri lest noe han har skrevet. Ikke en eneste bok av Jo Nesbø heller, o store skam. Det skyldes ikke noe annet enn at jeg ytterst sjelden finner tid til å lese krim. Men jeg har stått på en scene klokken tre om natten, ganske bedugget, og lært Jo å spille sine egne sanger på gitar. Enhver som kan takle det, med høflig, dannet interesse, er uten tvil en tvers gjennom sympatisk type. Og så var han sikkert omtrent like bedugget selv. Dette skjedde forresten i oldtiden, på tidlig 90-tall. Men nå har jeg fått tre Nesbø-bøker i hus, og skal snart finne ut hva jeg har gått glipp av.

Jeg kommer definitivt ikke til å kalle meg forfatter, det er klart. Men jeg kommer nok til å bli smigret over dem som gjør det. På samme måte som jeg nå fryder meg over hver artikkel om boken jeg kommer over i pressen. En stor mann ville ikke brydd seg om slikt. Jeg er åpenbart ingen stor mann.

Det som derimot er sikkert, er at jeg kommer til å skrive mer. Veien fra en tanke til et manus til en bokhandel nær deg var forbausende kort. Det har gitt blod på tann. Men merk at jeg sier at jeg kommer til skrive mer. Det er slett ikke sikkert noen vil finne det verdt å utgi. Eller kjøpe.

Den tid, den sorg.

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagbladet har en frisk og velskrevet artikkel i dag om boken jeg utgir i disse dager. Riktignok med et par mindre unøyaktigheter, men det skal jeg ikke terpe på her. Den har for øvrig et cover, og det ser slik ut:

Coveret til boken (Pax forlag)

Dette er altså årsaken bak mitt tidvise fravær på bloggfronten. Et tidkrevende, interessant prosjekt som startet med dypdykk i familiens krigsarkiver, som jeg arvet for noen år siden. Der fant jeg mange spennende historier. En av dem er om min farfar – mannen med hatt og koffert på bildet – og hans skjebnesvangre møte med makten i 1946.

Det er gitt ut bøker før som er kritiske til måten krigen og okkupasjonen fremstilles på i Norge. Frontkjemperlitteraturen må nesten kunne kalles en egen genre. Men med frontkjempernes utgangspunkt er det tvilsomt om det er de som skal gi oss et mer nyansert bilde. Et angrep på det bestående faller fort til jorden om man hele tiden må forsvare seg selv. Men det finnes unntak: Fars krig av Bjørn Westlie er en bok som burde leses av alle som interesserer seg for temaet.

Enda mer spennende er at det er skrevet bøker av “gode nordmenn” – altså de som definitivt sto på rett side i krigen – som også er meget kritiske til det vi forenklet kan kalle hjemmefrontens versjon.  Den opprinnelige av disse, og den som absolutt har skapt mest furore, er major Oliver Langelands bok “Dømmer ikke”. Langeland var leder for Milorg i Oslo, men kom i 1946 med en bok så skarp og nådeløs at den rystet både politikere og rettsvesen inn til margen. Som et lite eksempel kan jeg nevne at boken dokumenterte, uten snev av tvil, at myndighetene i Oslo og Trondheim i april 1940 på dagtid bisto med å utbedre de flyplassene engelskmennene bombet på nattestid. Dermed kunne tyskerne hver dag lette med sine fly og bombe de nordmenn som fortsatt kjempet noen få mil unna. De ansvarlige for dette ble ikke tiltalt for landssvik etter frigjøringen. Tvert imot rykket de opp og fram i det politiske liv. Noen av arbeiderne som svettet ute på asfalten ble imidlertid tiltalt…

Selv om boken i hovedsak besto av en samling dokumenter utgitt av justisdepartementet og andre offentlige instanser i okkupasjonstiden, ble den anmeldt og inndratt – tross at man ikke fant noe å straffe Langeland for. Boken er fortsatt å få tak i på noen av nettets antikvariat, og anbefales!

Nyere er motstandshelten Svein Blindheims bok “Den lange reisen. Et oppgjør med krigen.“, utgitt i 2006. Blindheim er en av Norges høyest dekorerte borgere, deltok aktivt både som norsk offiser under invasjonen, engelsk agent (i likhet med Max Manus) under okkupasjonen, og ledet Milorg i Oslos sabotasjegruppe D-13000 i 1944/45. Han har senere utdannet seg til historiker, og har et helt annet syn på den norske krigsinnsatsen enn for eksempel den mer kjente Gunnar “Kjakan” Sønsteby. Et mer problematisk syn, må en vel kunne si, mindre oppbyggelig for den patriotiske sans, og dermed også langt mindre populært. Historikeren Ingerid Hagen har for øvrig laget en meget god dokumentarfilm om Blindheim. Den heter “Krigshelt i utakt”, har vært vist et par ganger på NRK, og skal visstnok snart være å få som DVD. To anbefalinger: Boken og filmen.

Min farfar var blant de som sterkt tok avstand fra nazismen, både før og under krigen og okkupasjonen. Han bisto også aktivt, med eget liv som innsats, ved å hjelpe britiske agenter å få sendt radiomeldinger tilbake til London. Men han kunne ikke tåle hvordan den nye makten etter 1945 tok seg til rette. Dens fremste representanter hadde lært for mye og for godt i løpet av de siste fem årene, mente han. De hadde blitt smittet av nazismens ånd. Dødsstraff i fredstid var ett tegn på det, kneblingen av den frie presse et annet, oppgjøret med de mange små (mens de store gikk fri) et tredje…

Jeg hadde gleden av å diskutere min farfar, redaktør Toralv Fanebust, med motstandshelten Svein Blindheim for en kort stund siden. I likhet med Sønsteby og mange, mange andre er han benyttet som kilde, noen velvillig innstilt, noen svært kritiske. Men Blindheim er klar: “Vi visste jo at han hadde rett”, skarret han på sitt karakteristiske bergensk. “Men vi var for feige til å si fra.”

Utrolig å høre det fra en ekte krigshelt. En av de fremste blant de som faktisk kjempet – men langt bak når det gjelder å fremheve sin egen innsats.

Vurdert til: av 60 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG har nettopp sluppet en artikkel om at SV har det som på tabloidsk kalles en “hemmelig Lofoten-plan for bore-nei“. Av ingressen følger at “Et internt notat VG har fått tilgang til, avslører i detalj hvordan SV skal presse Ap til å stanse planene om oljeboring i Lofoten og Vesterålen.”

Deretter følger den informasjon at SV ved regjeringsforhandlinger vil komme med krav om en helt ny oljepolitikk. En oljepolitikk jeg synes ser meget bra ut, bare så det er sagt. Men det kan overhodet ikke sies om muligheten for å få kravet innfridd i forhandlinger med AP. Og vi har jo alle sett – de siste fire år – hva som skjer med SVs politiske krav i møte med norsk regjeringsvirkelighet.

Her er hvordan jeg leser denne “hemmeligheten”, og ikke minst timingen av den, et lite døgn før valget: Det er overveiende sannsynlig at med den ekstremt (olje)industrivennlige, og i praksis svært miljøfiendtlige Jens Stoltenberg som statsminister, vil oljeutvinning i nordområdene raskt bli vedtatt og gjennomført. Dette er nok til bekymring for mange av SVs velgere, som ikke ønsker å ta en slik miljørisiko. Særlig ikke når bevisstheten der er voksende om at all tilgjengelig olje absolutt ikke bør pumpes opp, og at høyest mulig utvinningstempo verken er et gode eller en nødvendighet.

Denne bekymringen smitter naturlig over på SVs ledelse, som opplever motvind på meningsmålingene. Derfor lekker man et internt notat, kalt “hemmelig” for dramaturgiens skyld, til landets største avis. Formålet er å kaste det blår i øynene på SVs potensielle velgere at knøttekameratene SV og SP kan forhindre storebror AP å åpne Lofoten og Vesterålen for boring. Dette til tross for at fire års erfaring viser at de ikke er i stand til å påvirke regjeringens miljøpolitikk overhodet (på de punktene de faktisk representerer et mer miljøvennlig alternativ).

Dette er ikke realpolitikk. Ikke troverdig, heller – dessverre. Det er desperat mediataktikkeri i valgkampens siste timer.

Alle partiene har sine sterke og svake sider. Alle velgere har ulik vektlegging av saker. Ønsker man færre mørkhudede i landet stemmer man Frp. Ønsker man den trygge status quo stemmer man AP. (Det er derfor Stoltenberg nå i sluttfasen kan unngå alle alvorlige saker, og konsentrere seg om det ufarlige temaet “eldreomsorg” – tross at vi allerede har sett gjennom fire år at evnen til å få til noe på det området er minimal.) Ønsker man et sterkt subsidiert distrikts-Norge stemmer man SP. Ønsker man samling om de kristne verdier stemmer man Krf. Ønsker man satsing på en god og troverdig miljøpolitikk stemmer man Venstre.

Problemet til SV og Høyre er at de ikke “eier” noen store, viktige saker. SV i regjering er en miljøfiasko, og vet det selv. Høyre i skvis mellom Frp og sentrumskameratene er blott en skygge av fordums storhet, for å bruke et sprog som sømmer seg situasjonen.

Vurdert til: av 29 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Landsbruksminister Lars Peder Brekk (SP) har tidligere fått litt velfortjent pepper i denne bloggen. Nå har han kommet med et klargjørende valgkamputspill. Et rovdyrultimatum, i VG formulert slik:

Statsråden og 1. nestlederen i Senterpartiet slår fast at det i en ny regjeringserklæring ikke er aktuelt med de samme kompromissene i rovdyrpolitikken som i Soria Moria-erklæringen, som nedfelte sikring av de fire store rovdyrene som et uangripelig punkt.

Ønsket er klart: Han vil kvitte seg med ynglende ulv i Norge. Siden stammen er listet som “direkte truet” er dette i strid med Bern-konvensjonen av 1979 om vern av ville europeiske dyr og planter i sitt naturlige leveområde, som Norge har tiltrådt.

Ultimatumer skal man pleie en forsiktig omgang med. Det vet selvsagt en nestleder og statsråd. Vi må derfor ha lov til å tro ham på hans ord: En forsatt rødgrønn regjering bestående av AP, SV og SP kan kun være aktuell dersom den direkte bryter inngåtte internasjonale avtaler og går inn for utryddelse av norske rovdyr.

Vurdert til: av 37 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er et politisk menneske med sterke meninger. Derfor ønsker jeg meg politiske politikere vi vet hva står for. Det jeg ser i dag er mediastriglede pudler; glatte skall omkring et tomt indre. Det er en tragisk utvikling, men en naturlig følge av å forsøke å fremstå som det man ikke er.

En kunne kalt det en amerikanisering. Og det er det jo, på samme måte som McDonalds i Arendal er svakt og malplassert glimt av amerikansk (u)kultur der hvor det ikke hører hjemme. Men: If you gotta do it, do it right. Norge har ingen Kennedy, Reagan, Clinton – og definitivt ingen Obama. Vi har en grå hær av middelmådigheter. Det er ikke så ille – faktisk en god representasjon av de fleste av oss, og langt på vei et demokratisk styre av likemenn, heller enn en økonomisk elite, som i USA. Men da bør man fremstå som det man er, og som ikke en dårlig skuespiller i en altfor krevende rolle.

Det finnes unntak, selvsagt. Lars Sponheim er det tydeligste. Solid, troverdig, og med klare svar. Han gjør Venstres politikk grei å forstå, ikke et omtrentlig produkt forsøksvis tilpasset alt og alle (Frp, AP, H, SV, SP…). Så blir det opp til den enkelte hva man synes om den.

Fremtoning er én ting, og de fleste fjernsynspolitikere virker nå å ha gjennomgått samme kurs. Verre er fraværet av saker. Vi står ved begynnelsen av en klimakrise hvor Norge er en av de verste synderne, og statens (våre!) milliarder investeres i utenlandsk miljøkriminalitet – Statoils oljesandvirksomhet i Canada er det viktigste eksempel, men ikke det eneste. Det blir knapt nevnt i valgkampen. Samtidig er EØS i oppløsning ettersom medlemmene går inn i EU (Island blir det neste, da er Norge og Lichtenstein igjen) og beslutningene flyttes fra den kommisjonen vi har et samarbeid med til nye beslutningsenheter vi blir holdt utenfor. Det er et stort demokratisk problem, hvor vi bare står igjen med et falskt skinn av nasjonal selvråderett. Men ikke et tema i valgkampen. Der hører vi i stedet om skjørtelengder, partiledernes vekt – og uendelige spekulasjoner omkring løsningen på ulike regjeringskabaler. Man er langt mer opptatt av hvem som skal sitte i regjering enn hvilken politikk som skal følges.

Selvsagt skal jeg stemme. Det er en rett jeg alltid har følt som en plikt. Men jeg kan aldri huske at våre politikere – og våre medier – har gitt oss mindre grunn til å gjøre det. Norsk politikk, og dekningen av den, er inne på et veldig galt spor.

Vurdert til: av 41 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En AP-talsmann for regjeringen kommenterte skandalebildene fra norsk pelsdyrhold på NRK Nyheter i dag. Jeg husker ikke navnet hans, men det spiller ingen rolle: Det er misforståelsen som skal tas, ikke mannen. Og det han sa var at han “ikke er sikker på om norsk pelsdyrnæring er bærekraftig på lang sikt”.

Det er ikke så imponerende. Uttrykket “bærekraftig” dukket for første gang opp i Brundtlandrapporten i 1987. Såpass bør en talsmann for AP vite. Definisjonen er “en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov”.

All produksjon innebærer forbruk av ressurser. Ressursbruk i den hensikt å produsere pels som skal henge rundt halsen på rike fruer er ren sløsing med arbeidskraft, tid, fôr, areal, kapital, etc. som i en alternativ anvendelse kunne produsert noe av reell nytteverdi. Mat, for eksempel. Å trekke inn uttrykket “bærekraftig” er fullstendig misforstått og malplassert. Å forbruke nyttige ressurser i den hensikt å skape unyttige produkter kan aldri være bærekraftig.

Jeg antar talsmannen mente å sette spørsmålstegn ved om næringen har noen økonomisk fremtid i Norge. Det er noe helt annet.

Vurdert til: av 33 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

NRK Dagsrevyen har i dag en reportasje om at dyreaktivister atter en gang har tatt bilder som viser at norske rever pines og plages i sine trange bur. Det er ikke småplukk det handler om, men ben, haler og ører som er gnagd av, kraftige betennelser m.v.

(Foto: Nettverk for dyrs frihet)

Jeg er selv glad i dyr, men ingen ihuga dyreverner. I en verden hvor anslagsvis 27.000 barn dør hver dag sult og enkelt forebyggbare sykdommer, føler jeg at empati er generell mangelvare. Det lille vi ser ut til å kunne mønstre bør konsentreres om å redde flere mennesker fra lidelse og tidlig død. Men jeg mener det samme om pelsdyroppdrett som jeg mener om produksjon av giftige leker i Kina og T-skjorter med teksten “My family went to Pattaya and all I got was this lousy T-shirt”. Det er tildels skadelig produksjon av noe verden absolutt ikke behøver, og dermed beslag av ressurser som kunne gått til noe nyttig. Altså bort med det.

Det er imidlertid ikke poenget mitt denne gang. Det kommer her: Dagsrevyen har nå vist et utvalg av bildene til store deler av det norske folk. Mens de lagde reportasjen kontaktet de Mattilsynet. Der fikk de intervjue direktør Kristina Landsverk som kunne si tja og ha, etter å ha nektet å se bildene. Det samme gjentok seg hos landbruksminister Lars Peder Brekk. Intervju med generelt pisspreik OK, men å se på og kommentere bildene lot seg ikke gjøre.

Det er mulig at man har sett for seg at Dagsrevyen har blitt kuppet av fanatiske dyrevernere og blitt presentert for bilder fra Langtvekkistan, tross at reporteren faktisk hadde funnet farmen og i løpet av intervjuet med bonden påvist samme type dyremishandling som bildene viser. For bruk i slike situasjoner har vi runde formuleringer som “Med forbehold om at disse bildene stemmer med virkeligheten…”.

Men å nekte å se bildene? Det er for det første blodfeigt. For det andre et merkelig signal til egne ansatte og til almenheten. Man velger bevisst – tilsynelatende som policy – ikke å forholde seg til virkeligheten. Den skal ikke gripe forstyrrende inn i arbeidsdagen.

Har man bruk for slike sjefer?

Vurdert til: av 43 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La meg begynne med å si at “Max Manus” er en meget bra film. Først og fremst er den en actionfilm i krigens kulisser. Dramaet er ofret på spenningens alter, og som vanlig for genren møter vi enkle og flate karakterer som er til for filmen, ikke motsatt. Vi får med oss at å være sabotør kan gi frynsete nerver, at alkohol kan brukes som botemiddel, og at kjærligheten løser alt. Utover det er det ingen problematisering, og fortellertradisjonen er hentet fra 50-tallet. Det er en svart/hvitt-film i farger, dyktig fortalt, regissert, spilt og markedsført.

Som over snittet krigsinteressert irriterer det meg riktignok at filmen blir markedsført som autentisk, og da med historikeren Arnfinn Moland, leder for Hjemmefrontsmuseet, som sannhetsvitne. Men Manus var aldri i blodig nærkamp med bolsjevikene i Finland, Oslo havn var ikke flombelyst, Oslogjengen var ikke de første til å aksjonere mot Arbeidstjenesten (det var Osvaldgruppen), tre unge menn ble ikke drept i aksjonen i Kirkegaten, og Jens Chr. Hauge var ikke involvert i motstandsarbeid i 1941 – for å ta noen viktige avvik fra virkeligheten. Og dette er ikke bagateller eller filmatiske grep; det er slikt man må velge bort om man kaller en film “autentisk” eller “så nær virkeligheten som det går an”. Den er ingen av delene.

Men dette er altså ikke et slakt. Ikke på langt nær. Med terning vil jeg trille en patriotisk femmer; en firer om vi skal vurdere opp mot genrens mer dyptloddende mesterverk som “Das Boot”, “Redd menig Ryan” og serien “Band of Brothers”, for å nevne noen populære filmer mange kjenner. Jeg har allerede sett “Max Manus” to ganger, og den kommer til å rulle på hjemmekinoen igjen.

Noen ord også om Aksel Hennie: En flott skuespiller og regissør. Det viste han i “Uno”, som fortjent vant Amanda som beste film i 2005, og hvor han også var nominert som beste skuespiller. Det var han også i 2003 for “Jonny Vang”, og da vant han prisen. I “Max Manus” drives handlingen raskere fremover, og han har mindre å spille på. Han gjør en meget god innsats, men noen prisvinnerrolle er det definitivt ikke. Legg da heller merke til hva den tyske skuespilleren Ken Duken klarer å gjøre ut av sin beskjedne rolle som Siegfried Fehmer! Grusomt sjarmerende, gysende ekkel, smilende ond – og knasende bra.

Når jeg skriver “Amandaskandalen” i tittelen ovenfor, så skyldes det at “Max Manus” i går ble belønnet med hele 7 av de 10 Amandapriser den var nominert til. Noen av disse er godt fortjent: Beste foto, beste lyd, og helt soleklart Folkets Amanda. Men beste kvinnelige birolle og beste mannlige hovedrolle er rent populistisk tullball. Ikke fordi Agnes Kittelsen eller Aksel Hennie ikke er gode nok skuespillere (det er de), men ganske enkelt fordi dette ikke er filmen som viser det. Beste manus? På ingen måte. Men et bra manus av en åpenbart talentfull forfatter som gikk bort tragisk tidlig. Og beste film? Ikke på langt nær. Mest underholdende og publikumsvennlige, derimot. Det er også bra, men det er ikke det samme.

Hvilken film burde ha vunnet disse kategoriene? Det kan jeg ikke si – jeg har ikke sett alle de nominerte. Det jeg kan si er at “deUSYNLIGE” er en klart bedre film med bedre manus, bedre regi og helt åpenbart langt bedre skuespill i roller som har dybde og rom til å la skuespillerne skinne. Kunst bør ikke være konkurranse, men setter man Pål Sverre Valheim Hagens innsats i “deUSYNLIGE” opp mot Aksel Hennie i “Max Manus” blir det rått parti. Det betyr ikke at Hennie er en dårligere skuespiller. (Han er råflink.) Men det ligger i det tolkningsrom de svært ulike filmene gir sine skuespillere.

Kort sagt: “Max Manus” er en meget god og underholdende film, men uforståelig overvurdert av Amandajuryer som må ha sett seg blinde på dens popularitet. Det er trist for de som i 2008 leverte langt bedre prestasjoner i mindre publikumsfriende filmer.

PS:
Om dagens snakkis, “kjendisforholdet” mellom Aksel Hennie og Tone Damlie Aaberge, har jeg bare dette å si, ikke til kjæresteparet, men til mediene: Herregud, og god bedring.

Vurdert til: av 41 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Neste bok jeg skriver skal bli en nett liten skjønnlitterær sak. Under 200 sider fra mitt eget hode, uten behov for faktasjekking. Noe à la Onar Åms bok om klimaet. Definitivt ikke langt over 300 sider basert på seks kasser med arkivmateriale fra krigen og 62 bøker som kilde. Hvorfor må jeg være så helvetes grundig; hvorfor må jeg lese enhver bok fra perm til perm før den går i litteraturlista, selv når jeg bare trenger å få et årstall riktig? Faen til overambisiøs streberhjerne. Det verste er at det kommer helt naturlig, og er gjort frivillig.

Er det noe jeg ikke har savnet er det altså å skrive. Men tolv timer etter at jeg trykket “Send” for det siste, korrekturleste manuset til redaktøren i forlaget er jeg altså tilbake her i bloggen. Så noe er det med den der skrivekløen.

Ellers har det vært en så-som-så sommer her  hjemme. Det vet alle som ikke har vært ute og reist. Men det har jeg også. Fire flotte uker i Hellas, hvorav tre under seil. Fantastisk. Batteripåfyll av en annen verden. Nå gleder jeg meg allerede noe hinsides til to uker i Bolivia i november. Men mye spennende skal skje før den tid…

…og det er på tide, tenkte jeg å skrive. Men før jeg fikk begynt på den setningen landet et helikopter like utenfor vinduet mitt. Det er sjelden kost klokken halv tre på natten. Ambulanse, åpenbart. Jeg tenker den tanken jeg alltid tenker i slike sammenhenger – “jeg håper det ikke er et barn som har kommet til skade” – og fortsetter med det jeg hadde tenkt å si…

…nemlig at jeg synes verden har stått litt stille de siste månedene. Kanskje er det bare jeg som ikke har fulgt med. Det er veldig godt mulig. Men etter at Obama ble president er ikke amerikansk politikk lenger noe å le av, og verden ikke helt den samme kruttønna den var. Ingen nye kriger er på gang, og det er ingen nyhet at det fortsatt går dårlig i Afghanistan, Irak, Sudan og Somalia. Dessuten har lufta gått ut av influensaballongen mediene pustet luft i for noen måneder siden. Klimatrøtte er vi visst også. Ihvertfall er det lite oppmerksomhet rundt det faktum at vi på nytt er inne i et svært varmt år, alt El Niño har våknet til liv, at California brenner, India tørster og en norsk seilbåt ligger godt an til å bli den første noensinne som seiler rundt hele Arktis på én sesong. Amundsen brukte over to år bare på Nordvestpassasjen. Et og annet fly detter ned og napper en forside eller to, men det er jo slikt som fly gjør. Store talls lov. Plutselig har Lady Gaga blitt populær. Hun er på TV nå, i “Svisj”. Ufattelig platt, patetisk og talentløst. Slår du opp “Gaga” på Wikipedia finner du en artikkel om demens og langvarig nedsatte kognitive funksjoner. Det passer. Også om det norske valget. Har det noensinne vært mer anemisk uinteressant? En skulle ikke tro det fantes én viktig sak for nordmenn å engasjere seg i. Alle partier er mot fattigdom, for et bedre miljø og bedre eldreomsorg. Ufattelig platt, patetisk… Nei vent, det skrev jeg visst allerede.

Nå kommer Donkeyboy med “Ambitions”. Årets sommerlåt for sure. Genistrek å ha med Linnea Dale som gjestevokalist. Hun har bøttevis med talent og karakter i en ekstremt salgbar innpakning. Herlig.

Vurdert til: av 51 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For å ta en enkel ting som ser ut til å ha forbigått mange først: David Irving er ikke historiker. Det er en tittel som i dag forbeholdes de som har utdannelse på høyskole- eller universitetsnivå, fortrinnsvis master eller doktorgrad. Irving har en ikke fullført utdannelse innen fysikk. Men han er forfatter av historiske bøker, og det er som forfatter han ble invitert til Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Det ble det som man måtte forvente rabalder av.

Jeg har lest mye krigshistorie, og har også pløyd noen av Irvings bøker, som for øvrig kan lastes ned gratis fra hans nettside. Akkurat dette siste er jo en fin gest: Så kan altså alle og enhver lese hva han faktisk har skrevet.

Jeg har ikke tenkt å skrive mye om Irving. Det finnes en artikkel om ham på Wikipedia som etter det jeg kan bedømme er meget god og balansert. Mer interessant synes jeg de norske reaksjonene på hans besøk er. Festivallederen som inviterte ham måtte trekke seg. Hotellet han hadde booket ble skremt til å kansellere hans booking, og inngikk avtale med andre Lillehammerhoteller om felles boikott. TV2 har fått mye pepper for at de ønsket å intervjue ham, og for at de dekker reise og opphold i forbindelse med intervjuet (slik normal prosedyre er).

Ikke minst har SOS Rasisme gått fullstendig av skaftet. Deres talsmann kalte det “avskyelig” at TV2 skulle “gjøre seg til talerør” for nazisten Irving. “Slikt hører ikke hjemme i Norge”, konkluderte han. Og på nettsiden deres kan jeg nå lese:

Etter knappe ti timer på norsk jord ble motstanden for stor: Nazisten David Irving ble avvist av samtlige hoteller, fotfulgt av demonstranter og måtte reise hjem til England med halen mellom beina tirsdag kveld. SOS Rasisme gratulerer antirasister i hele Norge, og spesielt i Oslo og Lillehammer. En tydelig ovverrasket Irving fikk erfare at den norske motstanden mot nazisme er blant de sterkeste i Europa. Aldri mer 1940!

Men nå har jeg sett David Irving blitt intervjuet i Tabloid. Der møtte han kritiske spørsmål og meget tøff motbør fra journalisten Trude Teige. Det kom han temmelig dårlig ut av. Han fremsto som glatt, upålitelig, ensidig, selvhevdende og virkelighetsfjern, blant annet med sine konspirasjonsteorier. Troverdigheten var meget liten.

Etter intervjuet lot man filosofen Lars Fr. Svendsen slippe til som kommentator. Akkurat det synes jeg var et litt overraskende valg, siden denne utvilsomt sprenglærde karen ikke selv er historiker. Men det fungerte utmerket, med blant annet følgende gode karakteristikk av Irving:”Kunnskapsrik og grunnleggende upålitelig”.

Ole Kristian Grimnes er derimot faghistoriker, og hadde ingen som helst problemer med å avkle Irving hans liksomkompetanse. Men han gjorde mer enn det: Han var modig nok til å påpeke at Irving ofte har litt rett før han tar veldig feil. For eksempel er det klart at Norge var selve lykkelandet for tyske soldater i perioden 1940-45. Her kunne de leve i tilnærmet fred og fordragelighet med en stort sett velvillig befolkning, i stedet for å bli drept i hopetall på østfronten eller andre steder hvor det faktisk foregikk aktiv og omfattende krigføring. Det lille som etter hvert vokste frem av norsk motstandskamp hadde sin misjon, ikke minst som inspirasjon for et okkupert folk, men var ubetydelig i forhold til blodbadet der hvor krigen raste.

Ubetydelig er også Irving dersom han får slippe til orde. Han er sin egen verste fiende. Hvilket gjør reaksjonene til SOS Rasisme og andre demonstranter alt mer selvmotsigende. De gir ham en legitimitet han overhodet ikke fortjener.

TV2 gjorde det fullstendig riktig. De lot ham bruke den ytringsfriheten vi bør vite å sette større pris på her i landet, og brukte så sin egen til å sette ham grundig på plass – godt hjulpet av folk som i motsetning til Irving vet hva de snakker om.

David Irving er en dømt historieforfalsker med et patetisk Hitlerkompleks. Men det er SOS Rasisme sin manglende respekt for ytringsfriheten jeg finner avskyelig i denne saken. Å være stolt over at man klarer å kneble og fordrive Irving er å kaste vrak på våre grunnfestede prinsipper i jakten på en ubetydelighet. I Irvings tilfelle betyr dette bare å gjøre ham langt viktigere enn han er. Men hva om vi neste gang på samme måte tramper på rettighetene til noen som vil fortelle oss ubehagelige sannheter?

Så litt rett hadde SOS Rasisme, før de tok veldig feil: Slikt bør vi ikke gjøre i dette landet.

Vurdert til: av 72 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ser på VG Nett at en av Frps store valgkampsaker er at de vil gi vårt allerede noe overarbeidede og ikke minst overadministrerte helsevesen oppgaven med å ta livet av rundt 700 nordmenn i året.

Noen synes visst at dette er hårreisende. Og det er fristende å si at “Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep” nå har fullført transformasjonen slik at vi endelig har fått “Siv Jensens parti til sterk nedsettelse av innsikt, dømmekraft og alminnelig dannelse”.

Men dem om det. Selv velger jeg å støtte den nye politikken, under den enkle forutsetning at man selvsagt  begynner med partiets medlemmer.

Vurdert til: av 73 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette blir for tiden ivrig diskutert på VGB, tilsynelatende i fullt alvor.

Puhhhleeeze. Kreasjonismen er allerede et råttent lik i en knust kiste begravet under seks fot med jord.

Det er vanskelig å overdrive hvor meningsløs kreasjonismen er som (pseudo)”vitenskap”. Den er en umulig komplisert og for lengst tilbakevist hypotese fremsatt i forsøk på å forklare det som allerede genialt enkelt og fullstendig logisk er forklart gjennom evolusjonslæren. Dette er en av de enkle kjensgjerninger det er flaut ikke å ha forstått, og er du ute av barneskolen kan du ikke forvente å bli tatt alvorlig av andre om du kommer trekkende mer kreasjonismen. Dersom du fortsatt lever i villfarelsen bør du altså ikke belemre andre med dette. Les heller en av biologen Richard Dawkins bøker, for eksempel “The Selfish Gene” eller “The Blind Watchmaker”. Førstnevnte er nå også å få i norsk billigpocket.

Dersom du synes dette var forferdelig nedlatende skrevet, så vil jeg bare si dette: Det er helt i orden å være uinformert om noe, og kanskje også om hvordan menesker og andre dyr – faktisk alt liv på jorden – har blitt til. Men for å være tilhenger av kreasjonismen må du ha gjort en ganske betydelig innsats med å avfeie god vitenskap og erstatte den med pur og ganske intrikat svada. Det er ikke OK.

Hvis spørsmålet er hvordan livet på jorden har utviklet seg, så fant Darwin svaret – selv uten å kjenne til gener og dermed de mutasjoner som er selve mekanismen bak den prosess han forsto. At han ikke kjente til dette gjorde ikke hans oppdagelse mindre. Kanskje tvert imot, siden oppdagelsen av genene dermed kom som en bekreftelse på hans teori.

Hvilket spørsmål kan kreasjonismen besvare? Kun dette: Hvordan skal desperate mennesker få naturen til å passe inn i den trange rammen deres overtro gir dem?

Vurdert til: av 59 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jo da, det er aldeles strålende at man har funnet en 47 millioner år gammel apekatt. Det gir jo de (stort sett amerikanske) nutcases som tror jorden er 6.000 år gammel nok et forklaringsproblem. Men å hype det som “the missing link” er å misforstå hele evolusjonslæren, og det bør forskere helst ikke gjøre.

Evolusjonen er en elv, ikke et kjede. En konstant genetisk drift som i kombinasjon med naturlig utvalg gir kontinuerlig endring i enhver art. Også vår, og også i dag. Men ikke alle elver fører frem til havet, og ikke alle fossiliserte primater er våre formødre.

Man antar at primatene oppsto for mer enn 80 millioner år siden. Det betyr i så tilfelle at de hadde fått utvikle seg i minst 30 millioner år før “Ida” levde. Noen av de primatene som levde på hennes tid har etterkommere i dag. Andre har det ikke.

Så langt det interessante. La oss ta med det banale også: Selvsagt har aper og mennesker felles opphav. Vi og sjimpansene står hverandre langt nærmere enn for eksempel sjimpanser og bavianer. Men det betyr ikke at vi “kommer fra” apene. To bedre måter å se det på er at 1) vi er begge primater og 2) vi har felles opprinnelse. Nøyaktig det samme kan sies om oss og “Ida”. Men å si at vi er hennes etterkommere finnes det ikke noe dekning for, selv om det er tydelig at mange i media tror det er det forskeren sier. (Det gjør han ikke.)

Går vi langt nok tilbake er alle de avanserte livsformer vi kjenner til et produkt av at encellede bakterier fant nytte i (= bedre sikret sine geners videreføring gjennom) å samarbeide. Ut fra det samarbeidet oppsto furutrær, snegler, kaniner, sjimpanser og ikke minst du.

Ingen tvil om at naturen går religionene en høy gang! Men virkelighetens “mirakler” har den store fordel at de kan forklares og forstås…

Vurdert til: av 82 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen har lagt boka om Snåsamannen på nattbordet mitt.

Vurdert til: av 54 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg stemmer Høire. Det er slik, med den stavemåten, jeg tenker på det konservative, liberale, (snus)fornuftige Høyre. Willochs Høyre, selv om jeg var for ung til å stemme i hans regjeringstid. Et kjølig, klart, analytisk parti som ikke et øyeblikk tvilte på sin identitet eller retning. Og ikke minst ekvilibristiske lingvisters naturlige hjemmehavn. Ikke bare tenkte man klart, man formulerte det med skarphet og vidd. Mens Solheim stotret og Gro hakket, rullet gullkornene av tungen på både Willoch og Syse. Rolf Presthus og Kaci Kullman Five var ikke borte de heller.

Forvitringen begynte med Jan Petersen. En stødig, dyktig, arbeidsom kar uten andre feil og lyter enn at han var så kjedelig at man ikke med den største velvilje kunne klare å holde seg våken fire setninger inn i hans foredrag. For han hadde ikke taler, replikker eller innspill. Han holdt foredrag. Selv om noen av disse bare varte i sekunder ble man umiddelbart dysset i søvn. Mange våknet ikke før valglokalet hadde stengt. Andre av oss utviklet evnen til å stemme i søvne.

Så landet Erna Solberg med et brak. Det skjedde da hun snublet og falt inn på scenen – jeg antar det var i Høyres hus – valgnatten 2005. Symbolikken var klar, og det handet ikke om brakseier. 1 av 3 velgere hadde forlatt partiet siden stortingsvalget 2001, og oppslutningen endte på horrible 14,1%.

Erna – hun er så folkelig at det faller helt natulig bare å bruke fornavn – er på sett og vis en svært passende oppfølger til Petersen. Hun gir et solid og dyktig inntrykk. Jeg tror hun er snill, ærlig, omtenksom og hardt arbeidende. Jeg ønsker henne alt vel, som jeg gjør partiet, og som innbarket Høiremann plager det meg virkelig å måtte påpeke det åpenbare, det som kanskje er hennes eneste feil: Når hun skal fremstå offentlig har hun karisma på høyde med en felis catus som har oppgitt ånden og sitt niende liv. En død katt.

Dette er på langt nær Høyres eneste problem. Et stort et ligger til høyre og heter Frp. Bortsett fra ønsket om lavere skatter er dette Høires rake motsetning. Et ureflektert, uintelligent, forvirret parti som skriker om markedsliberalisme og sterk statlig inngripen om hverandre. Partiet for deg som verken kan eller vil tenke selv. Jeg kan høre Willochs hånlige latter og Syses lekre, spydige spissformulering. Men Ernas Høyre vil i regjering med de dummeste barna i klassen. Det er et Høyre uten ryggrad, uten moralsk konsekvens.

Og hvor ble det av konservatismen? Er det noe som behøver å konserveres, så er det våre vernede vassdrag. Men i dag har Høyres landsmøte vedtatt utbygging. Og hva med den kalde, korrekte analyse? Den innebærer at vi av hensyn til miljø og klima lar oljen i nord bli liggende under jordskorpen. Høyres landsmøte har vedtatt utvinning.

Jeg er en miljøbevisst konservativ liberalist, og for første gang siden jeg fikk stemmerett føler jeg ikke lenger at det er plass i partiet som var mitt.

Vurdert til: av 72 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG, Dagbladet, Aftenposten…alle kjører nå som hovedsak, undersak og bisak at to studenter har kommet hjem fra Mexico med den fryktede svineinfluensaen.

Hva er det vi har å gjøre med her? Jo, en mild influensavariant som reagerer godt på behandling med alminnelig tilgjengelig medisin, og som per i dag har tatt livet av tre mennesker utenfor Mexico. Alle europeere som har fått sykdommen har raskt kommet til hektene igjen, de fleste uten at sykehusinnleggelse har vært nødvendig.

Ikke rart folk er vettskremt. Heldigvis gir media oss all den informasjon vi behøver, saklig og uten unødvendig dramatikk.

Vurdert til: av 53 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som ethvert fritt tenkende menneske setter jeg umåtelig stor pris på ytringsfriheten. Den har gang på gang beskyttet meg i mine blogger. Riktignok ikke mot VGBs moderatorer, men faktisk har de kun pinglet ut én gang, og det var da jeg la ut tegneseriene om Muhammad. Det lot seg enkelt ordne med å linke til disse på Wikipedia. En link fra VGB til ytringsfriheten, så og si. Da var alle fornøyde.

Selv kommer jeg til å få svært god bruk for den beskyttelse ytringsfriheten gir når Bustefaen til høsten kommer i bokform. Vær sikker på det.

Jeg holder også Fritt Ord-prisen høyt. Derfor er det trist at prisen i år går til en filosofisk lettvekter og  reaksjonær kristenbitch som tross magistergrad knapt klarer å fullføre enkle resonnement. Så var det kanskje derfor hennes doktoravhandling ble forkastet? Det kan også være fordi man forventer at en språkfilosof skal kunne skrive noenlunde riktig norsk, noe hennes siste bok, “Kampfen om ekteskapet og barnet”, viser at hun ikke kan. Der fører hun et pinlig dårlig språk, rikt krydret med skrivefeil. Det er plagsomt, selv før man kommer til de tallrike logiske kortslutningene.

Med et krisenkonservativt utgangspunkt, og dermed etter eget syn Gud med på laget, er det klart at man allerede i utgangspunktet er temmelig vingeklippet som fritenker. Hun tar utgangspunkt i sine egne rare forestillinger om hva “Gud skapte”. Men svært mange av oss har for lengst innsett at Gud ikke har skapt noe som helst, og slett ikke ekteskapet. Det er en samlivsform som har utviklet seg til å bli den foretrukne i de fleste samfunn, men som stadig får et forandret innhold. Gud spiller, heldigvis, en svært liten rolle i de fleste ekteskap i dag. Derfor er det, fortsatt heldigvis, lettere å oppløse destruktive ekteskap, i stedet for å opprettholde en tradisjon med tvang og underkuelse. Men dette er tanker som er helt fremmede for Monsen.

Jeg er usikker på om det er morsomt eller bare patetisk når hun karakteriserer det å være heterofil som “ærefullt”, i motsetning til å være homofil. Selv finner jeg det temmelig praktisk, men ikke videre ærefullt. Faktisk vet jeg også om mange heterofile som har lite ære i behold. Når det gjelder hva som følger naturlig av “skaperverket”, så skulle det holde å påpeke at mennesket bare er én av hundrevis av arter hvor homofili er vanlig forekommende. I naturen. Der hvor naturlige ting skjer.

Men det blir verre. I morges så jeg på nyhetene en fullstendig krakilsk lesbe hevde at Monsen har kalt homoseksuelle for handikappede. Programlederne protesterte heftig: Noe slikt kunne ikke Monsen ha sagt. Men den lesbiske talskvinne hadde helt rett, både i sin påstand og opprørthet. For her er Monsens ord:

Homofile blir aldri like ærefulle som heterofile. Det må homofile leve med, det er deres livslange handikap.

Har man et livslangt handikap er man handikappet. Mener ikke Monsen det, får hun skrive det annerledes. Eller bedre. Selv synes jeg imidlertid denne er enda drøyere:

Homofile kan, som psykisk utviklingshemmede, ha krav på trygd som medfødt ufør

Igjen er språket dårlig. Er homofile psykisk utviklingshemmede, eller bør de bare ha samme trygderettigheter? Og/eller er de uføre? Er i så tilfelle denne uførheten medfødt? Og hvis homofilien er medfødt, hva innebærer det for resten av Monsens “resonnementer” (jeg strekker begrepet her), versus om den for eksempel er en atferd man har pådratt seg gjennom oppvekst i en dysfunksjonell, homofil “familie”?

Uklart. Dårlig skrevet. Inkonsekvent og lite gjennomtenkt.

Fritt Ord-juryen har åpenbart gjort et meget dårlig valg av vinner i år. Ikke fordi Monsen er kontroversiell, men fordi det hun sier ikke er annet enn gammelkristent moraliserende oppgulp som allerede er godt kjent i debatten. Dessuten fordi hun ikke evner å formulere sine tanker på en måte som gir noen ny innsikt. Hun er dørgende kjedelig, hvilket en prisvinner i denne kategorien absolutt ikke bør være.

Bør så dette få noen følger for juryen? Bør den gå av, slik enkelte ivrige homsetalsmenn og -kvinner har kommet med krav om? Selvsagt ikke. Det er fortsatt lov å gjøre feil. Og som vi har sett: Også en uverdig vinner kan skape god debatt.

Vurdert til: av 56 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker både å lese og skrive. Det vil si, å skrive er forløsende og god egenterapi, mens å lese virker å være et helt grunnleggende behov. Jeg vil aldri glemme følelsen av å sitte en dag på en flyplass i Sao Paulo uten tilgang på annet enn moteblader på portugisisk, vel vitende om at jeg skulle romstere de neste fire uker ute på den bolivianske landsbygden. Det var en fryktelig påkjenning.

Men fri tilgang er heller ikke enkelt. Jeg har planer om å leve i minst 40 år til. I praksis klarer jeg ikke å lese mer enn en bok i uken i snitt. Det blir like over 2.000 bøker. Det er neppe mer enn årsproduksjonen til et enkelt amerikansk forlag. Av den er det heldigvis mye jeg ikke behøver lese. Men dette er verre: Av de 35 Hamsunbøker jeg har i bokhyllen er bare ca. 15 lest så langt. De resterende 20 utgjør en hel prosent av det jeg kan håpe å komme gjennom i løpet av livet.

Her er for øvrig stikkordet “håpe”. Jeg kan jo ikke helt se bort i fra at noe kan gå galt med planen. Det er allerede 15 år siden jeg døde første gang, noe som sterkt indikerer at det ikke nødvendigvis må gå 40 år til min neste – og sannsynligvis endelige – død.

Tiden er med andre ord  knapp. Faktisk knapp nok til at jeg har lært meg å legge bort dårlige bøker uten å måtte avslutte dem. For eksempel har jeg definitivt ingen planer om å lese tvers gjennom Bibelen flere ganger enn de første fire-fem som allerede er unnagjort. Andre bøker bør definitivt leses om igjen med noen års mellomrom: “Guns, Germs and Steel” av Jared Diamond, “A Short History of Nearly Everything” av Bill Bryson, “Lord of the Rings” av Tolkien, “Sult” av Hamsun, det meste av Bjørneboe. De må altså trekkes fra på listen over nye muligheter.

Et særtilfelle er gode bøker man ikke behøver å fullføre. “Don Quixote” er en fantastisk bok. Men selv den beste forfatter av 1615 hadde noe å lære om dramaturgi. Boken er på 900 sider, og har fint lite utvikling å by på. Det er ikke noe i veien for å kose seg med de første 300, og så legge den bort. Man går ikke glipp av annet enn mer av det samme og ytterligere timers underholdning. Men man må ha lest boken for å vite det…

Nå har jeg akkurat lest ut “Unweaving the Rainbow” av Richard Dawkins. Deler av boken var eksellent, ikke minst innsikten i hvordan vår hjerne skiller signal fra støy ved å legge vekt på det som endrer seg, ikke det som forblir det samme. En forbløffende innsikt, enkel og åpenbar først etter at man er kjent med den. Men noen av kapitlene dekket stoff jeg lærte mer enn nok om ved å lese en av hans andre bøker, “The Selfish Gene”. Jeg har fortsatt vanskelig for å hoppe over sider (eller kapitler!) i gode bøker, selv når jeg har en sterk mistanke om at det er unødvendig å lese dem. Det kan jo være jeg tar feil.

Parallelt med Dawkins sin bok har jeg lest selvbiografien til Mike Oldfield. Det har faktisk tatt en stund, og så langt har jeg ikke kontatert annet enn at frem til 16 års alder var hans liv langt mindre spennende og begivenhetsrikt enn mitt. Jeg har en mistanke om at det vil endre seg i andre halvdel av boken. Jeg har også slitt med Max Manus sine to bøker. “Det vil helst gå godt” er jeg ferdig med, mens det gjenstår 140 sider av “Det blir alvor”. Normalt er det bare et par timers lesing, men framdriften er nok preget av at jeg synes bøkene heller burde hett “Den er skrevet jævlig dårlig” og “Det blir verre”. Det har aldri vært god fortellerteknikk å konsekvent innlede fortellingen med hvordan det ender, for så å forklare hva som gikk galt eller, en sjelden gang, riktig. Når jeg likevel ikke har lagt bort dette makkverket er det av ren interesse for historien. Interessant nok var også den forrige boken jeg leste om en enda større norsk krigshelt, “Gunnar ‘Kjakan’ Sønsteby”, eksepsjonelt dårlig skrevet. I motsetning til den jeg leste like før, “Min fars krig”, som var meget bra.

Men nå mister jeg tråden. Det er et vanlig problem, og det kan være vanskelig å finne den rette igjen. For når jeg nå i dag skal begynne på en ny bok, hvilken skal jeg velge? Valget står akkurat nå mellom

• “Bad Science” av Ben Goldacre, en etter sigende meget morsom bok som har fått strålende kritikk. Et oppgjør med homeøpati, healing, astrologi og annet overtroisk visvas.
• “We wish to inform you that tomorrow we will be killed with our families” av Philip Gourevitch. Den handler om folkemordet i Rwanda er helt sikkert ikke morsom, men skal være ekstremt velskrevet.
• “Shake Hands with the Devil” av general Romeo Dallaire, som var øverstkommanderende for de internasjonale styrkene under det samme folkemord. Det er også laget en glimrende dokumentarfilm om denne mannen og hans opplevelser. (Jeg kjøper ofte flere bøker om samme tema for å få ulike innfallsvinkler og ikke bli sittende igjen med en altfor ensidig framstilling.)
• “The Great Crash of ‘29″ av økonomen John Kenneth Galbraith. Jeg leste den første gang i 1987, dessverre etter å ha tapt mye i det årets krakk. Kanskje en medvirkende årsak til at jeg ikke var med i 2008? Uansett et interessant gjensyn, vil jeg tro.
• “The Return of Depression Economics and the Crisis of 2008″ av fjorårets Nobelprisvinner i økonomi, Paul R. Krugman. Jeg har fulgt med i Krugmans spalte i NY Times i flere år. Han er en like glitrende skribent som økonom (sjeldent!), og det er på høy tid å lese en av hans bøker.
• “The Origin of Species” og “On Natural Selection” av Charles Darwin. Etter å ha lest så mye om mannen er det skammelig at jeg ikke har lest hans egne bøker. Tenk at han knekket koden og beskrev utviklingslæren uten å kjenne til geners eksistens og hvordan de utfører akkurat den prosess han beskrev! Et geni, uten tvil.

Jeg lider valgets kval. Riktignok skal jeg lese alle i løpet av de neste ukene. Men rekkefølgen er da heller ikke uvesentlig. Det føles ihvertfall ikke slik.

Og i bokhyllen truer både Hamsun og Bjørneboe…

Vurdert til: av 57 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende