Bustefaen.com

…er nesten nøyaktig likt mitt gamle liv som vanlig siviløkonom, rockemusiker og frivillig barnehjemsgrossist. Gudskjelov og takk for det. Men enkelte små endringer har det vært, og jeg gjør meg noen refleksjoner om det.

Aller først: Hva er en forfatter? En som har skrevet en bok, tenker du kanskje. Men så enkelt er det jo ikke. En vår gjør ingen sommer, og en bok ingen forfatter – mener noen. Forfattere skriver ikke lærebøker i sveiseteknikk, for eksempel. Ingeniører gjør det. I høyden læreboksforfattere, med vekt og trykk på lærebok.

Journalister utgir gjerne bøker, ihvertfall om de er av den ambisiøse sorten. Men de forblir som regel journalister. Det kommer forresten an på antallet. Har man gitt ut to bøker eller mer er man kanskje både journalist og forfatter. Særlig om man begynner å dra på årene.

Av mitt nye, lille innblikk i bokbransjens hemmelige rom har jeg forresten forstått at det er et åpent spørsmål om man i det hele tatt kan kalles forfatter dersom man for eksempel skriver biografier, dokumentarbøker – eller barnebøker. Man bør nok helst ha utgitt en roman – ifølge noen av dem som har gjort det. Skjønt, bare én roman er i minste laget. Den må i så tilfelle være ekstremt viktig. Slik som “Trist som faen” av Ari Behn. Ari var utvilsomt forfatter, helt og fullt, med hud og hår, kropp og zinn, allerede etter sin første bok. Kanskje noveller er en snarvei? De er jo så vanskelige å skrive. Akkurat som poesi. En novellesamling teller nok som to romaner og fire dokumentarbøker, minst. Så da er jo saken grei.

Jeg skal forresten være forsiktig med å dizze Ari. Det er nok av andre som gjør det om dagen, og han er visst selv en av dem. Men jeg har aldri lest noe han har skrevet. Ikke en eneste bok av Jo Nesbø heller, o store skam. Det skyldes ikke noe annet enn at jeg ytterst sjelden finner tid til å lese krim. Men jeg har stått på en scene klokken tre om natten, ganske bedugget, og lært Jo å spille sine egne sanger på gitar. Enhver som kan takle det, med høflig, dannet interesse, er uten tvil en tvers gjennom sympatisk type. Og så var han sikkert omtrent like bedugget selv. Dette skjedde forresten i oldtiden, på tidlig 90-tall. Men nå har jeg fått tre Nesbø-bøker i hus, og skal snart finne ut hva jeg har gått glipp av.

Jeg kommer definitivt ikke til å kalle meg forfatter, det er klart. Men jeg kommer nok til å bli smigret over dem som gjør det. På samme måte som jeg nå fryder meg over hver artikkel om boken jeg kommer over i pressen. En stor mann ville ikke brydd seg om slikt. Jeg er åpenbart ingen stor mann.

Det som derimot er sikkert, er at jeg kommer til å skrive mer. Veien fra en tanke til et manus til en bokhandel nær deg var forbausende kort. Det har gitt blod på tann. Men merk at jeg sier at jeg kommer til skrive mer. Det er slett ikke sikkert noen vil finne det verdt å utgi. Eller kjøpe.

Den tid, den sorg.

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende