Bustefaen.com

Dagbladet har en frisk og velskrevet artikkel i dag om boken jeg utgir i disse dager. Riktignok med et par mindre unøyaktigheter, men det skal jeg ikke terpe på her. Den har for øvrig et cover, og det ser slik ut:

Coveret til boken (Pax forlag)

Dette er altså årsaken bak mitt tidvise fravær på bloggfronten. Et tidkrevende, interessant prosjekt som startet med dypdykk i familiens krigsarkiver, som jeg arvet for noen år siden. Der fant jeg mange spennende historier. En av dem er om min farfar – mannen med hatt og koffert på bildet – og hans skjebnesvangre møte med makten i 1946.

Det er gitt ut bøker før som er kritiske til måten krigen og okkupasjonen fremstilles på i Norge. Frontkjemperlitteraturen må nesten kunne kalles en egen genre. Men med frontkjempernes utgangspunkt er det tvilsomt om det er de som skal gi oss et mer nyansert bilde. Et angrep på det bestående faller fort til jorden om man hele tiden må forsvare seg selv. Men det finnes unntak: Fars krig av Bjørn Westlie er en bok som burde leses av alle som interesserer seg for temaet.

Enda mer spennende er at det er skrevet bøker av “gode nordmenn” – altså de som definitivt sto på rett side i krigen – som også er meget kritiske til det vi forenklet kan kalle hjemmefrontens versjon.  Den opprinnelige av disse, og den som absolutt har skapt mest furore, er major Oliver Langelands bok “Dømmer ikke”. Langeland var leder for Milorg i Oslo, men kom i 1946 med en bok så skarp og nådeløs at den rystet både politikere og rettsvesen inn til margen. Som et lite eksempel kan jeg nevne at boken dokumenterte, uten snev av tvil, at myndighetene i Oslo og Trondheim i april 1940 på dagtid bisto med å utbedre de flyplassene engelskmennene bombet på nattestid. Dermed kunne tyskerne hver dag lette med sine fly og bombe de nordmenn som fortsatt kjempet noen få mil unna. De ansvarlige for dette ble ikke tiltalt for landssvik etter frigjøringen. Tvert imot rykket de opp og fram i det politiske liv. Noen av arbeiderne som svettet ute på asfalten ble imidlertid tiltalt…

Selv om boken i hovedsak besto av en samling dokumenter utgitt av justisdepartementet og andre offentlige instanser i okkupasjonstiden, ble den anmeldt og inndratt – tross at man ikke fant noe å straffe Langeland for. Boken er fortsatt å få tak i på noen av nettets antikvariat, og anbefales!

Nyere er motstandshelten Svein Blindheims bok “Den lange reisen. Et oppgjør med krigen.“, utgitt i 2006. Blindheim er en av Norges høyest dekorerte borgere, deltok aktivt både som norsk offiser under invasjonen, engelsk agent (i likhet med Max Manus) under okkupasjonen, og ledet Milorg i Oslos sabotasjegruppe D-13000 i 1944/45. Han har senere utdannet seg til historiker, og har et helt annet syn på den norske krigsinnsatsen enn for eksempel den mer kjente Gunnar “Kjakan” Sønsteby. Et mer problematisk syn, må en vel kunne si, mindre oppbyggelig for den patriotiske sans, og dermed også langt mindre populært. Historikeren Ingerid Hagen har for øvrig laget en meget god dokumentarfilm om Blindheim. Den heter “Krigshelt i utakt”, har vært vist et par ganger på NRK, og skal visstnok snart være å få som DVD. To anbefalinger: Boken og filmen.

Min farfar var blant de som sterkt tok avstand fra nazismen, både før og under krigen og okkupasjonen. Han bisto også aktivt, med eget liv som innsats, ved å hjelpe britiske agenter å få sendt radiomeldinger tilbake til London. Men han kunne ikke tåle hvordan den nye makten etter 1945 tok seg til rette. Dens fremste representanter hadde lært for mye og for godt i løpet av de siste fem årene, mente han. De hadde blitt smittet av nazismens ånd. Dødsstraff i fredstid var ett tegn på det, kneblingen av den frie presse et annet, oppgjøret med de mange små (mens de store gikk fri) et tredje…

Jeg hadde gleden av å diskutere min farfar, redaktør Toralv Fanebust, med motstandshelten Svein Blindheim for en kort stund siden. I likhet med Sønsteby og mange, mange andre er han benyttet som kilde, noen velvillig innstilt, noen svært kritiske. Men Blindheim er klar: “Vi visste jo at han hadde rett”, skarret han på sitt karakteristiske bergensk. “Men vi var for feige til å si fra.”

Utrolig å høre det fra en ekte krigshelt. En av de fremste blant de som faktisk kjempet – men langt bak når det gjelder å fremheve sin egen innsats.

Vurdert til: av 63 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For å ta en enkel ting som ser ut til å ha forbigått mange først: David Irving er ikke historiker. Det er en tittel som i dag forbeholdes de som har utdannelse på høyskole- eller universitetsnivå, fortrinnsvis master eller doktorgrad. Irving har en ikke fullført utdannelse innen fysikk. Men han er forfatter av historiske bøker, og det er som forfatter han ble invitert til Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Det ble det som man måtte forvente rabalder av.

Jeg har lest mye krigshistorie, og har også pløyd noen av Irvings bøker, som for øvrig kan lastes ned gratis fra hans nettside. Akkurat dette siste er jo en fin gest: Så kan altså alle og enhver lese hva han faktisk har skrevet.

Jeg har ikke tenkt å skrive mye om Irving. Det finnes en artikkel om ham på Wikipedia som etter det jeg kan bedømme er meget god og balansert. Mer interessant synes jeg de norske reaksjonene på hans besøk er. Festivallederen som inviterte ham måtte trekke seg. Hotellet han hadde booket ble skremt til å kansellere hans booking, og inngikk avtale med andre Lillehammerhoteller om felles boikott. TV2 har fått mye pepper for at de ønsket å intervjue ham, og for at de dekker reise og opphold i forbindelse med intervjuet (slik normal prosedyre er).

Ikke minst har SOS Rasisme gått fullstendig av skaftet. Deres talsmann kalte det “avskyelig” at TV2 skulle “gjøre seg til talerør” for nazisten Irving. “Slikt hører ikke hjemme i Norge”, konkluderte han. Og på nettsiden deres kan jeg nå lese:

Etter knappe ti timer på norsk jord ble motstanden for stor: Nazisten David Irving ble avvist av samtlige hoteller, fotfulgt av demonstranter og måtte reise hjem til England med halen mellom beina tirsdag kveld. SOS Rasisme gratulerer antirasister i hele Norge, og spesielt i Oslo og Lillehammer. En tydelig ovverrasket Irving fikk erfare at den norske motstanden mot nazisme er blant de sterkeste i Europa. Aldri mer 1940!

Men nå har jeg sett David Irving blitt intervjuet i Tabloid. Der møtte han kritiske spørsmål og meget tøff motbør fra journalisten Trude Teige. Det kom han temmelig dårlig ut av. Han fremsto som glatt, upålitelig, ensidig, selvhevdende og virkelighetsfjern, blant annet med sine konspirasjonsteorier. Troverdigheten var meget liten.

Etter intervjuet lot man filosofen Lars Fr. Svendsen slippe til som kommentator. Akkurat det synes jeg var et litt overraskende valg, siden denne utvilsomt sprenglærde karen ikke selv er historiker. Men det fungerte utmerket, med blant annet følgende gode karakteristikk av Irving:”Kunnskapsrik og grunnleggende upålitelig”.

Ole Kristian Grimnes er derimot faghistoriker, og hadde ingen som helst problemer med å avkle Irving hans liksomkompetanse. Men han gjorde mer enn det: Han var modig nok til å påpeke at Irving ofte har litt rett før han tar veldig feil. For eksempel er det klart at Norge var selve lykkelandet for tyske soldater i perioden 1940-45. Her kunne de leve i tilnærmet fred og fordragelighet med en stort sett velvillig befolkning, i stedet for å bli drept i hopetall på østfronten eller andre steder hvor det faktisk foregikk aktiv og omfattende krigføring. Det lille som etter hvert vokste frem av norsk motstandskamp hadde sin misjon, ikke minst som inspirasjon for et okkupert folk, men var ubetydelig i forhold til blodbadet der hvor krigen raste.

Ubetydelig er også Irving dersom han får slippe til orde. Han er sin egen verste fiende. Hvilket gjør reaksjonene til SOS Rasisme og andre demonstranter alt mer selvmotsigende. De gir ham en legitimitet han overhodet ikke fortjener.

TV2 gjorde det fullstendig riktig. De lot ham bruke den ytringsfriheten vi bør vite å sette større pris på her i landet, og brukte så sin egen til å sette ham grundig på plass – godt hjulpet av folk som i motsetning til Irving vet hva de snakker om.

David Irving er en dømt historieforfalsker med et patetisk Hitlerkompleks. Men det er SOS Rasisme sin manglende respekt for ytringsfriheten jeg finner avskyelig i denne saken. Å være stolt over at man klarer å kneble og fordrive Irving er å kaste vrak på våre grunnfestede prinsipper i jakten på en ubetydelighet. I Irvings tilfelle betyr dette bare å gjøre ham langt viktigere enn han er. Men hva om vi neste gang på samme måte tramper på rettighetene til noen som vil fortelle oss ubehagelige sannheter?

Så litt rett hadde SOS Rasisme, før de tok veldig feil: Slikt bør vi ikke gjøre i dette landet.

Vurdert til: av 75 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende