Bustefaen.com

…er nesten nøyaktig likt mitt gamle liv som vanlig siviløkonom, rockemusiker og frivillig barnehjemsgrossist. Gudskjelov og takk for det. Men enkelte små endringer har det vært, og jeg gjør meg noen refleksjoner om det.

Aller først: Hva er en forfatter? En som har skrevet en bok, tenker du kanskje. Men så enkelt er det jo ikke. En vår gjør ingen sommer, og en bok ingen forfatter – mener noen. Forfattere skriver ikke lærebøker i sveiseteknikk, for eksempel. Ingeniører gjør det. I høyden læreboksforfattere, med vekt og trykk på lærebok.

Journalister utgir gjerne bøker, ihvertfall om de er av den ambisiøse sorten. Men de forblir som regel journalister. Det kommer forresten an på antallet. Har man gitt ut to bøker eller mer er man kanskje både journalist og forfatter. Særlig om man begynner å dra på årene.

Av mitt nye, lille innblikk i bokbransjens hemmelige rom har jeg forresten forstått at det er et åpent spørsmål om man i det hele tatt kan kalles forfatter dersom man for eksempel skriver biografier, dokumentarbøker – eller barnebøker. Man bør nok helst ha utgitt en roman – ifølge noen av dem som har gjort det. Skjønt, bare én roman er i minste laget. Den må i så tilfelle være ekstremt viktig. Slik som “Trist som faen” av Ari Behn. Ari var utvilsomt forfatter, helt og fullt, med hud og hår, kropp og zinn, allerede etter sin første bok. Kanskje noveller er en snarvei? De er jo så vanskelige å skrive. Akkurat som poesi. En novellesamling teller nok som to romaner og fire dokumentarbøker, minst. Så da er jo saken grei.

Jeg skal forresten være forsiktig med å dizze Ari. Det er nok av andre som gjør det om dagen, og han er visst selv en av dem. Men jeg har aldri lest noe han har skrevet. Ikke en eneste bok av Jo Nesbø heller, o store skam. Det skyldes ikke noe annet enn at jeg ytterst sjelden finner tid til å lese krim. Men jeg har stått på en scene klokken tre om natten, ganske bedugget, og lært Jo å spille sine egne sanger på gitar. Enhver som kan takle det, med høflig, dannet interesse, er uten tvil en tvers gjennom sympatisk type. Og så var han sikkert omtrent like bedugget selv. Dette skjedde forresten i oldtiden, på tidlig 90-tall. Men nå har jeg fått tre Nesbø-bøker i hus, og skal snart finne ut hva jeg har gått glipp av.

Jeg kommer definitivt ikke til å kalle meg forfatter, det er klart. Men jeg kommer nok til å bli smigret over dem som gjør det. På samme måte som jeg nå fryder meg over hver artikkel om boken jeg kommer over i pressen. En stor mann ville ikke brydd seg om slikt. Jeg er åpenbart ingen stor mann.

Det som derimot er sikkert, er at jeg kommer til å skrive mer. Veien fra en tanke til et manus til en bokhandel nær deg var forbausende kort. Det har gitt blod på tann. Men merk at jeg sier at jeg kommer til skrive mer. Det er slett ikke sikkert noen vil finne det verdt å utgi. Eller kjøpe.

Den tid, den sorg.

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen har lagt boka om Snåsamannen på nattbordet mitt.

Vurdert til: av 54 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker både å lese og skrive. Det vil si, å skrive er forløsende og god egenterapi, mens å lese virker å være et helt grunnleggende behov. Jeg vil aldri glemme følelsen av å sitte en dag på en flyplass i Sao Paulo uten tilgang på annet enn moteblader på portugisisk, vel vitende om at jeg skulle romstere de neste fire uker ute på den bolivianske landsbygden. Det var en fryktelig påkjenning.

Men fri tilgang er heller ikke enkelt. Jeg har planer om å leve i minst 40 år til. I praksis klarer jeg ikke å lese mer enn en bok i uken i snitt. Det blir like over 2.000 bøker. Det er neppe mer enn årsproduksjonen til et enkelt amerikansk forlag. Av den er det heldigvis mye jeg ikke behøver lese. Men dette er verre: Av de 35 Hamsunbøker jeg har i bokhyllen er bare ca. 15 lest så langt. De resterende 20 utgjør en hel prosent av det jeg kan håpe å komme gjennom i løpet av livet.

Her er for øvrig stikkordet “håpe”. Jeg kan jo ikke helt se bort i fra at noe kan gå galt med planen. Det er allerede 15 år siden jeg døde første gang, noe som sterkt indikerer at det ikke nødvendigvis må gå 40 år til min neste – og sannsynligvis endelige – død.

Tiden er med andre ord  knapp. Faktisk knapp nok til at jeg har lært meg å legge bort dårlige bøker uten å måtte avslutte dem. For eksempel har jeg definitivt ingen planer om å lese tvers gjennom Bibelen flere ganger enn de første fire-fem som allerede er unnagjort. Andre bøker bør definitivt leses om igjen med noen års mellomrom: “Guns, Germs and Steel” av Jared Diamond, “A Short History of Nearly Everything” av Bill Bryson, “Lord of the Rings” av Tolkien, “Sult” av Hamsun, det meste av Bjørneboe. De må altså trekkes fra på listen over nye muligheter.

Et særtilfelle er gode bøker man ikke behøver å fullføre. “Don Quixote” er en fantastisk bok. Men selv den beste forfatter av 1615 hadde noe å lære om dramaturgi. Boken er på 900 sider, og har fint lite utvikling å by på. Det er ikke noe i veien for å kose seg med de første 300, og så legge den bort. Man går ikke glipp av annet enn mer av det samme og ytterligere timers underholdning. Men man må ha lest boken for å vite det…

Nå har jeg akkurat lest ut “Unweaving the Rainbow” av Richard Dawkins. Deler av boken var eksellent, ikke minst innsikten i hvordan vår hjerne skiller signal fra støy ved å legge vekt på det som endrer seg, ikke det som forblir det samme. En forbløffende innsikt, enkel og åpenbar først etter at man er kjent med den. Men noen av kapitlene dekket stoff jeg lærte mer enn nok om ved å lese en av hans andre bøker, “The Selfish Gene”. Jeg har fortsatt vanskelig for å hoppe over sider (eller kapitler!) i gode bøker, selv når jeg har en sterk mistanke om at det er unødvendig å lese dem. Det kan jo være jeg tar feil.

Parallelt med Dawkins sin bok har jeg lest selvbiografien til Mike Oldfield. Det har faktisk tatt en stund, og så langt har jeg ikke kontatert annet enn at frem til 16 års alder var hans liv langt mindre spennende og begivenhetsrikt enn mitt. Jeg har en mistanke om at det vil endre seg i andre halvdel av boken. Jeg har også slitt med Max Manus sine to bøker. “Det vil helst gå godt” er jeg ferdig med, mens det gjenstår 140 sider av “Det blir alvor”. Normalt er det bare et par timers lesing, men framdriften er nok preget av at jeg synes bøkene heller burde hett “Den er skrevet jævlig dårlig” og “Det blir verre”. Det har aldri vært god fortellerteknikk å konsekvent innlede fortellingen med hvordan det ender, for så å forklare hva som gikk galt eller, en sjelden gang, riktig. Når jeg likevel ikke har lagt bort dette makkverket er det av ren interesse for historien. Interessant nok var også den forrige boken jeg leste om en enda større norsk krigshelt, “Gunnar ‘Kjakan’ Sønsteby”, eksepsjonelt dårlig skrevet. I motsetning til den jeg leste like før, “Min fars krig”, som var meget bra.

Men nå mister jeg tråden. Det er et vanlig problem, og det kan være vanskelig å finne den rette igjen. For når jeg nå i dag skal begynne på en ny bok, hvilken skal jeg velge? Valget står akkurat nå mellom

• “Bad Science” av Ben Goldacre, en etter sigende meget morsom bok som har fått strålende kritikk. Et oppgjør med homeøpati, healing, astrologi og annet overtroisk visvas.
• “We wish to inform you that tomorrow we will be killed with our families” av Philip Gourevitch. Den handler om folkemordet i Rwanda er helt sikkert ikke morsom, men skal være ekstremt velskrevet.
• “Shake Hands with the Devil” av general Romeo Dallaire, som var øverstkommanderende for de internasjonale styrkene under det samme folkemord. Det er også laget en glimrende dokumentarfilm om denne mannen og hans opplevelser. (Jeg kjøper ofte flere bøker om samme tema for å få ulike innfallsvinkler og ikke bli sittende igjen med en altfor ensidig framstilling.)
• “The Great Crash of ‘29″ av økonomen John Kenneth Galbraith. Jeg leste den første gang i 1987, dessverre etter å ha tapt mye i det årets krakk. Kanskje en medvirkende årsak til at jeg ikke var med i 2008? Uansett et interessant gjensyn, vil jeg tro.
• “The Return of Depression Economics and the Crisis of 2008″ av fjorårets Nobelprisvinner i økonomi, Paul R. Krugman. Jeg har fulgt med i Krugmans spalte i NY Times i flere år. Han er en like glitrende skribent som økonom (sjeldent!), og det er på høy tid å lese en av hans bøker.
• “The Origin of Species” og “On Natural Selection” av Charles Darwin. Etter å ha lest så mye om mannen er det skammelig at jeg ikke har lest hans egne bøker. Tenk at han knekket koden og beskrev utviklingslæren uten å kjenne til geners eksistens og hvordan de utfører akkurat den prosess han beskrev! Et geni, uten tvil.

Jeg lider valgets kval. Riktignok skal jeg lese alle i løpet av de neste ukene. Men rekkefølgen er da heller ikke uvesentlig. Det føles ihvertfall ikke slik.

Og i bokhyllen truer både Hamsun og Bjørneboe…

Vurdert til: av 57 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende