Gjennomsiktig PR-stunt med Max Manus
desember 25th, 2009
På julekvelden, intet mindre, spres ideen om en skulptur på Aker Brygge av Max Manus. Opprinnelseskvinnen er Hilde Enerud, som leder selskapet Unica Art. De driver med utsmykning av inne- og uterom. BI-utdannede Enerud oppgir på nettbyggerwebben LinkedIn også andre interesser, som “career opportunities” og “business deals”.
Enerud har allerede snakket med et selskap som kan tenke seg å ha bysten stående i sine lokaler – fortrinnsvis nær kassen, vil jeg anta. Per Ung støtter dette prosjektet. Skulptøren Per Ung, altså. Hjemmefrontsmuseet signaliserer også bred støtte. I det hele tatt er man godt i gang.
Det eneste som mangler er en million kroner fra det offentlige. Men søknad om dette er allerede sendt til Forsvarssjefen.
Selv er jeg nok noe lunken til prosjektet. Max Manus har allerede fått en film til sin ære – en god film som vil stå seg i mange år. Den kostet 55 millioner kroner å lage, men har spilt inn over 95 millioner bare på norsk kino. En byste burde lett kunne finansieres med en liten del av overskuddet, dersom man ønsket å hedre filmens hovedmann nok en gang.
I stedet for ytterligere å underbygge norske krigsmyter, vil jeg foreslå å hedre en av dem som i motsetning til Manus har gått i glemmeboken, eller ihvertfall nesten. Det er mange å ta av. Hva med Kathe Lasnik, som 15 år gammel ble sendt i døden? Jeg ser gjerne at man minnes henne, samt de 527 andre jødene som 26. november 1942 ble sendt i døden med slaveskipet Donau. Den tyske okkupasjonsmakt var ansvarlig for denne uhyrligheten, godt hjulpet av norske nazister – men også av norsk politi og norske tinglysningsdommere som ikke hadde tilknytning til NS.
Eller hva med Eiliv Austlid, kapteinen som måtte ofre livet i et meningsløst selvmordsoppdrag etter ordre fra den militært inkompetente AP-toppen Trygve Lie. I etterkant løy Lie om affæren, og lot Austlid fremstå som en dumdristig mann som handlet på egne vegne. Fem barn måtte vokse opp uten far, og uten kjennskap til at han faktisk var en krigshelt.
Eller hvorfor ikke Svein Blindheim, krigshelten som kjempet mot tyskerne i april 1940, som var sammen med Max Manus i kompani Linge, og som ledet hjemmefrontens sabotasjegruppe AKS-13000 i okkupasjonens sluttfase? Han lever fortsatt, og er en av Norges høyest dekorerte borgere (krigsmedaljen to ganger, samt krigskorset med sverd). Han har utdannet seg til historiker, og i mange år kjempet for å gjøre kjent en krigshistorie som er vesentlig annerledes enn mytene som Hjemmefrontsmuseet liker å viderebringe. Som takk ble han forsøkt kastet ut av Kompani Linge-foreningen, som han selv var en av stifterne av.
Det er mange flere å velge i. Man behøver slett ikke gjøre det mest forutsigbare valget. Kunst handler faktisk ofte om akkurat det motsatte. Det er i business man søker å minimere risiko.
av 32 lesereBustefaens bok om Bustefan
september 25th, 2009
Dagbladet har en frisk og velskrevet artikkel i dag om boken jeg utgir i disse dager. Riktignok med et par mindre unøyaktigheter, men det skal jeg ikke terpe på her. Den har for øvrig et cover, og det ser slik ut:
Coveret til boken (Pax forlag)
Dette er altså årsaken bak mitt tidvise fravær på bloggfronten. Et tidkrevende, interessant prosjekt som startet med dypdykk i familiens krigsarkiver, som jeg arvet for noen år siden. Der fant jeg mange spennende historier. En av dem er om min farfar – mannen med hatt og koffert på bildet – og hans skjebnesvangre møte med makten i 1946.
Det er gitt ut bøker før som er kritiske til måten krigen og okkupasjonen fremstilles på i Norge. Frontkjemperlitteraturen må nesten kunne kalles en egen genre. Men med frontkjempernes utgangspunkt er det tvilsomt om det er de som skal gi oss et mer nyansert bilde. Et angrep på det bestående faller fort til jorden om man hele tiden må forsvare seg selv. Men det finnes unntak: Fars krig av Bjørn Westlie er en bok som burde leses av alle som interesserer seg for temaet.
Enda mer spennende er at det er skrevet bøker av “gode nordmenn” – altså de som definitivt sto på rett side i krigen – som også er meget kritiske til det vi forenklet kan kalle hjemmefrontens versjon. Den opprinnelige av disse, og den som absolutt har skapt mest furore, er major Oliver Langelands bok “Dømmer ikke”. Langeland var leder for Milorg i Oslo, men kom i 1946 med en bok så skarp og nådeløs at den rystet både politikere og rettsvesen inn til margen. Som et lite eksempel kan jeg nevne at boken dokumenterte, uten snev av tvil, at myndighetene i Oslo og Trondheim i april 1940 på dagtid bisto med å utbedre de flyplassene engelskmennene bombet på nattestid. Dermed kunne tyskerne hver dag lette med sine fly og bombe de nordmenn som fortsatt kjempet noen få mil unna. De ansvarlige for dette ble ikke tiltalt for landssvik etter frigjøringen. Tvert imot rykket de opp og fram i det politiske liv. Noen av arbeiderne som svettet ute på asfalten ble imidlertid tiltalt…
Selv om boken i hovedsak besto av en samling dokumenter utgitt av justisdepartementet og andre offentlige instanser i okkupasjonstiden, ble den anmeldt og inndratt – tross at man ikke fant noe å straffe Langeland for. Boken er fortsatt å få tak i på noen av nettets antikvariat, og anbefales!
Nyere er motstandshelten Svein Blindheims bok “Den lange reisen. Et oppgjør med krigen.“, utgitt i 2006. Blindheim er en av Norges høyest dekorerte borgere, deltok aktivt både som norsk offiser under invasjonen, engelsk agent (i likhet med Max Manus) under okkupasjonen, og ledet Milorg i Oslos sabotasjegruppe D-13000 i 1944/45. Han har senere utdannet seg til historiker, og har et helt annet syn på den norske krigsinnsatsen enn for eksempel den mer kjente Gunnar “Kjakan” Sønsteby. Et mer problematisk syn, må en vel kunne si, mindre oppbyggelig for den patriotiske sans, og dermed også langt mindre populært. Historikeren Ingerid Hagen har for øvrig laget en meget god dokumentarfilm om Blindheim. Den heter “Krigshelt i utakt”, har vært vist et par ganger på NRK, og skal visstnok snart være å få som DVD. To anbefalinger: Boken og filmen.
Min farfar var blant de som sterkt tok avstand fra nazismen, både før og under krigen og okkupasjonen. Han bisto også aktivt, med eget liv som innsats, ved å hjelpe britiske agenter å få sendt radiomeldinger tilbake til London. Men han kunne ikke tåle hvordan den nye makten etter 1945 tok seg til rette. Dens fremste representanter hadde lært for mye og for godt i løpet av de siste fem årene, mente han. De hadde blitt smittet av nazismens ånd. Dødsstraff i fredstid var ett tegn på det, kneblingen av den frie presse et annet, oppgjøret med de mange små (mens de store gikk fri) et tredje…
Jeg hadde gleden av å diskutere min farfar, redaktør Toralv Fanebust, med motstandshelten Svein Blindheim for en kort stund siden. I likhet med Sønsteby og mange, mange andre er han benyttet som kilde, noen velvillig innstilt, noen svært kritiske. Men Blindheim er klar: “Vi visste jo at han hadde rett”, skarret han på sitt karakteristiske bergensk. “Men vi var for feige til å si fra.”
Utrolig å høre det fra en ekte krigshelt. En av de fremste blant de som faktisk kjempet – men langt bak når det gjelder å fremheve sin egen innsats.
av 63 lesere