Gjennomsiktig PR-stunt med Max Manus
desember 25th, 2009
På julekvelden, intet mindre, spres ideen om en skulptur på Aker Brygge av Max Manus. Opprinnelseskvinnen er Hilde Enerud, som leder selskapet Unica Art. De driver med utsmykning av inne- og uterom. BI-utdannede Enerud oppgir på nettbyggerwebben LinkedIn også andre interesser, som “career opportunities” og “business deals”.
Enerud har allerede snakket med et selskap som kan tenke seg å ha bysten stående i sine lokaler – fortrinnsvis nær kassen, vil jeg anta. Per Ung støtter dette prosjektet. Skulptøren Per Ung, altså. Hjemmefrontsmuseet signaliserer også bred støtte. I det hele tatt er man godt i gang.
Det eneste som mangler er en million kroner fra det offentlige. Men søknad om dette er allerede sendt til Forsvarssjefen.
Selv er jeg nok noe lunken til prosjektet. Max Manus har allerede fått en film til sin ære – en god film som vil stå seg i mange år. Den kostet 55 millioner kroner å lage, men har spilt inn over 95 millioner bare på norsk kino. En byste burde lett kunne finansieres med en liten del av overskuddet, dersom man ønsket å hedre filmens hovedmann nok en gang.
I stedet for ytterligere å underbygge norske krigsmyter, vil jeg foreslå å hedre en av dem som i motsetning til Manus har gått i glemmeboken, eller ihvertfall nesten. Det er mange å ta av. Hva med Kathe Lasnik, som 15 år gammel ble sendt i døden? Jeg ser gjerne at man minnes henne, samt de 527 andre jødene som 26. november 1942 ble sendt i døden med slaveskipet Donau. Den tyske okkupasjonsmakt var ansvarlig for denne uhyrligheten, godt hjulpet av norske nazister – men også av norsk politi og norske tinglysningsdommere som ikke hadde tilknytning til NS.
Eller hva med Eiliv Austlid, kapteinen som måtte ofre livet i et meningsløst selvmordsoppdrag etter ordre fra den militært inkompetente AP-toppen Trygve Lie. I etterkant løy Lie om affæren, og lot Austlid fremstå som en dumdristig mann som handlet på egne vegne. Fem barn måtte vokse opp uten far, og uten kjennskap til at han faktisk var en krigshelt.
Eller hvorfor ikke Svein Blindheim, krigshelten som kjempet mot tyskerne i april 1940, som var sammen med Max Manus i kompani Linge, og som ledet hjemmefrontens sabotasjegruppe AKS-13000 i okkupasjonens sluttfase? Han lever fortsatt, og er en av Norges høyest dekorerte borgere (krigsmedaljen to ganger, samt krigskorset med sverd). Han har utdannet seg til historiker, og i mange år kjempet for å gjøre kjent en krigshistorie som er vesentlig annerledes enn mytene som Hjemmefrontsmuseet liker å viderebringe. Som takk ble han forsøkt kastet ut av Kompani Linge-foreningen, som han selv var en av stifterne av.
Det er mange flere å velge i. Man behøver slett ikke gjøre det mest forutsigbare valget. Kunst handler faktisk ofte om akkurat det motsatte. Det er i business man søker å minimere risiko.
av 32 lesere