Sviket mot Nordsjødykkerne
oktober 10th, 2009
I 1968, etter at nordmennene stort sett hadde gitt opp, boret amerikanerne et par hull til – og fant Ekofiskfeltet. Produksjonen startet i 1971. Det første funnet var også det største, og 38 år senere pågår produksjonen fortsatt, selv om kurven er fallende.
1970-tallet, og delvis tiåret som fulgte, var de glade amatørers tid. Spranget er stort til dagens oljearbeidere, som havner i skriftlige rapporter i fem eksemplarer om de går ned en trapp mens de bærer en kopp kaffe. Skadestatistikken var horribel, selv om man også fusket med den da, slik man gjør i dag.
Aller verst var det for dykkerne. Skjønt det visste man ikke da. Riktignok var det noen som gikk ned og ikke kom opp. En god del, faktisk. Men det var ganske mange måter å dø på i norsk oljenæring på den tiden. Helikoptere som falt ned. Kraner som tippet på sjøen. Rør som falt i hodet på boredekksarbeidere. En plattform tippet rundt, og 123 mennesker døde. Min far ledet de første fire timene en redningsaksjon som om på mirakuløst vis klarte å hente opp 89 overlevende fra det iskalde vinterhavet, i mørket. Mange ble aldri de samme igjen. Ikke han heller.
Det man ikke visste, kan oppsummeres i ett ord: Senskader. De har rammet mange. Kjemikalier i boreslammet har forårsaket store helseproblemer, temmelig sikkert også tidlig død for en del av de rammede. Men det er en historie for en annen dag, for dykkerne var de som kom verst ut. På den tiden var det ingen som hadde kunnskap om hva som skjedde med kropp og psyke som resultat av å arbeide under ekstremt trykk. Cowboymentaliteten rådet, og dykkernes innsats var helt nødvendig, både for igangsetting av produksjonen og vedlikehold. Og dykkerne gjorde villig jobben. De visste ikke mer enn andre om hva de utsatte seg for.
Hva er det vi snakker om her? Jahn Otto Johansen har gjort undersøkelser og skrevet om disse, og jeg siterer:
40 prosent av nordsjødykkerne omkom, 90 prosent var i livstruende situasjoner under arbeidet, 85 prosent av de undersøkte har hatt trykkfallssyke (”dykkersyke”) i tillegg til bennekrose, lungesykdommen KOLS og kreft. 30 prosent har fått påvist hjerneskade, 96 prosent av dem som er undersøkt, har fått sin livskvalitet betydelig redusert og 23 dykkere har hittil begått selvmord i fortvilelse. Selvmordsraten er ekstremt høy, flere titalls ganger høyere enn for den øvrige befolkningen. … Ingen har levd til pensjonsalder.
Arbeidsgiverne rømte fra ansvaret, slik de har for vane å gjøre (og slik oljebransjen nå også gjør for de som får senskader som følge av kontakt med kjemikalier). Men det var den norske stat som hadde overoppsynet, og dermed det overordnede ansvaret, for virksomheten på norsk sokkel. Det er ikke unaturlig; det er også staten som sitter igjen med nærmere 80% av overskuddet. Et overskudd som, foruten alle de milliardene som er brukt, har gitt oss to tusen milliarder kroner i oljefondet.
Noen gjenlevende Nordsjødykkere gikk til sak mot staten, og krevde erstatning for de skader de har blitt påført. De vant i tingretten. Staten anket, og vant i lagmannsretten. Dykkerne anket til høyesterett. I dag kom dommen, med tap for dykkerne. Statens ansvar er ikke direkte nok, har retten avgjort.
Den norske stat har mange ganger stått bak skandaløs behandling av sine borgere. Noen eksempler blant de som rammet hele grupper, og ikke bare enkeltmennesker: Internering, uten lov og dom, av 14.000 tyskerjenter etter 2. verdenskrig. Underslag av krigsseilernes Nortrashipfond. Tvangssterilisering og lobotomering av romanier. Noen av disse har fått oppreisning – alt for lite, og alt for sent – andre ikke.
Det er forstemmende, trist og tragisk at vi i dag har gjort et nytt maktovergrep mot en liten, svak gruppe. Et hundretalls menn som la grunnlaget for vår rikdom og velferd, og som har betalt med liv og helse. Å gi de gjenlevende oppreisning ville neppe kostet fellesskapet mer enn en måneds gjennomsnittlig vekst i oljefondet. Om det. Uansett måles ikke rettferdighet i kroner og øre.
Saken er nå endelig avgjort i norsk rett. Det er mulig å ta den videre til menneskerettighetsdomstolen i Haag. Men en dom der er ikke bindende, og det er et altfor lite kjent faktum at Norge bryter menneskerettighetene jevnt og trutt i ulike sammenhenger. Faren er stor for at en seier der bare blir symbolsk.
En siste mulighet er at regjeringen vil se muligheten for å score et politisk poeng i denne saken, ved å gi noen almisser fra de rikes bord til de som gjorde rikdommen mulig. Jeg håper det. Da skal jeg forsøke å undertrykke brekningsfornemmelsene, og heller tenke at det er bra de i det minste får noe. Mens noen fortsatt er i live.
Men skandalen, den står tydelig å lese i svarte bokstaver dryppende av feit olje. Til og med verdigheten klarte vi å ta fra dem.
av 38 lesere